Edvard Grieg avsluttet sin opusliste på 74 numre med Fire salmer for blandet kor og baryton solo. Et mesterverk med røtter i folkemusikk og gamle religiøse salmetekster og med et uttrykk som var både grensesprengende og moderne. Det er første gang Grieg griper til rent religiøse tekster og melodimateriale i så stort omfang som her. Vi finner enkeltsanger og noen folketoner som også grenser til de religiøse, men her i Salmene er det en gjennomført, syklisk komposisjon og behandling av materialet.

Det er galt å si at Grieg var genuint opptatt av eller engasjert i religiøse spørsmål. Men han hadde et gudfryktig hjemmemiljø, og vi møter hans tanker og holdninger til temaet ved ulike anledninger og tilstander gjennom livet. Når han setter kunstnerisk sluttstrek med Salmene, er det i og for seg en selvmotsigelse. Salmene representerer ingen avslutning, men heller en åpning mot nye klanger, nye tanker - en ny tid.

Ut over i sitt liv utvikler Edvard Grieg et stadig mer anstrengt forhold til kirken. Han ser med stor mistillit og opprør den maktarroganse som utøves av Kirken og dens menn. Som den ekstremt antiautoritære mann han var, var kirkens dogmer, kirkens maktsyke og presteskapets manglende kompetanse og integritet en rød klut for Grieg. Om presteskapet sier han i brev til Beyer:

”Det er min mening at Kartago bør ødelegges. Og mitt Kartago, det er nu engang prestene. Jeg kan ikke svelge dem ned. Jeg gulper dem opp igjen og kan aldri bli fri den vemmelige fete og vamle smak av dem. De brer seg jo overalt.” (1902).

Og om forkynnelsens innhold som var preget av pietismen, skriver han til Jonas Lie i 1897:

”Jeg begynner nå å forstå at vi bare har en fiende, men det er en uforsonlig, som det dessverre, når galt skal være, er vår uavviselige plikt å væpne oss mot. Det er trist at de penger ikke heller kan bli brukt til gjennom opplysning i landet å få luftet ut den fordømte pietismen som lammer vår almues sunne sans. Pietismen og svenskene – vakt i gevær!” (1897).

Og til Bjørnson skriver han samme år:

”Og så all denne geistlighet, som kverker enhver god spire hos oss! Kun ett burde vi alle gjøre: melde oss ut av statskirken, denne øgle som foruten sin fullstendige impotens ikke eier annet enn en giftig brodd å stikke med.”

En kan si han tok avstand fra alt hva kirken sto for i sin utøvende form, mens han fortsatt var opptatt av teologiske og åndelige spørsmål.

”Man må først være menneske”.

Som personlighet gikk Grieg gjennom hele livet som en som virkelig praktiserte nestekjærligheten. I dette menneskelige lå dette å ha omtanke for andre, og hans evne og vilje til å kjempe mot all urettferdighet og tvang. Det finnes utallige eksempler på at Edvard Grieg utøvde denne menneskelighet. Han ga en rekke veldedighetskonserter til gode formål. Han støttet både kjente og ukjente med pengegaver – oftest i det skjulte. Han utviste stort engasjement når urett rammet andre. Var det kolleger som etter hans mening fikk dårlig behandling, sto han opp til deres forsvar. Likeså var han ualminnelig raus med heder, oppmuntring og ros til kolleger.

Inn i mellom dukker også Griegs tanker om religiøse spørsmål opp i hans omfattende korrespondanse. Dette kommer selvsagt tydeligst fram ved de store sjelelige rystelser han opplevde, for eksempel da foreldrene døde og da han noen år senere følelsesmessig ble revet mellom kunstnernaturens trang til frihet og egoisme på den ene siden og kravet til nestekjærlighet og trofasthet på den andre.

Sine dypeste religiøse samtaler hadde Grieg med presten J. A. B. Christie. Grieg møtte ham i sin Hardanger-periode midt på 1870-tallet. Denne perioden var preget av så vel kunstneriske om personlige problemer. At også religiøs tvil og anfektelse hørte med i ”den hårde, åndelige kamp” er nærliggende å tenke seg. Det var særlig ortodoksiens dogmer som Grieg følte som en tvangstrøye. For ham var Jesus ikke først og fremst Guds sønn, men en seer og et ideal for det selvstendiggjorte og moderne menneske. Som frelser eller Kristus i kirkens forstand var han fremmed. I et brev til Christie skriver Grieg:

”Jeg tror på menneskene, og jeg tror på Gud, og jeg tror fremdeles at den Gud der har frembragt dem, har noe godt i sinne med dem. Ellers ville jeg ikke leve et øyeblikk lenger…”

Bare ved en anledning viser Grieg spesiell interesse for en religiøs bevegelse. Under et besøk i Birmingham, England i 1888 fant han for første gang ”trosfrender”. Det var de såkalte unitarene. Her ble både hans religiøse følelser, men også de krav hans sterke intellekt stilte, imøtekommet. Den dogmefrie tro, men med sterke menneskelige idealer, som unitarene levde etter, var helt i pakt med hans eget livssyn.

Etter å ha møtt lederen for bevegelsen, den tidligere angelsaksiske presten Brooke, skrev han til Beyer og uttrykte sin begeistring.

”En stor, herlig, lysende personlighet, full av ild og kraft. Vi talte om litt av hvert: om unitar-tro, sosialisme, om Ibsen og Bjørnson, også litt om politikk…, og jeg tør si han følte akkurat lik meg selv.”

Grieg holdt fast ved denne trosretning livet ut, og den ble delt av så vel hustruen Nina som av vennen Frants Beyer.

På bakgrunn av Griegs egen tro og hans holdninger til en dogmatisk, ortodoks kristendom, er det nesten rart at han griper fatt i nettopp disse tekstene og melodiene til de fire salmene. ”Guds Søn har gjort mig fri” og ”Jesus Kristus er opfaren” ligger jo langt fra Griegs egen oppfatning av det guddommelige. Likevel blir han, som mange andre, trollbundet av skjønnheten og rikdommen i barokkpoesien til Hans Adolf Brorson (nr. 1 og 2), Hans Thomissøn (nr. 3) og Laurentius Laurentii (nr. 4). Og rundt disse tekstene snor folketonene seg som de skjønneste girlander og utsmykninger.

Møtet utløste en skaperkraft som er imponerende – tatt i betraktning av Griegs alder og helsetilstand. Han hadde da han fikk Myllargut-slåttene fra Halvorsen (1902 – 03) hatt en kompositorisk raptus. Men den tiltagende helsesvikt gjorde at verken andre eller han selv hadde mye tro på nye, store verk fra hans hånd.

Men så, sommeren 1906 griper han igjen til gamle, gode Lindemann. Nå er det disse fire salmetonene som griper ham. Han tenkte først å lage en fortsettelse av Album for Mannskor, op. 30, men denne gangen ville han komponere for blandet kor og baryton solo. Han skrev ferdig tre av salmene på Troldhaugen den sommeren, og den fjerde, ”Hva est du dog skjøn” gjorde han ferdig på Hotell Westminster i Kristiania i november samme høst. Denne usigelig vakre sangen - som ble det siste han komponerte – satte han som nr. 1 i samlingen.

Griegs geni i behandlingen av folketonene kommer på nytt klart til uttrykk i Salmene. Hans evne til å utvide melodisk, harmonisk og rytmisk spenn åpner for en kraft og inderlighet i uttrykket som bare mesterverk inneholder.

I likhet med Slåttene, opus 72, går Grieg svært radikalt til verks både rytmisk, harmonisk og dynamisk. I ”Guds Søn har gjort mig fri” opererer han for eksempel med bi-tonalitet mellom solist og kor. I mellomdelen lar han solisten synge i dur (B-dur) mens mannskoret i synger i moll (b-moll). Dette skaper selvsagt de tilstrebede store spenninger rent harmonisk. Salmen avsluttes i en seiersbevisst samstemmighet i dur – ”Mit Hjerte i mig ler, når jeg min Grav beser”.

De harmoniske og dynamiske utsving i denne salmen gjør den til et av Griegs mest moderne» stykker. Han setter Brorsons fargerike, barokke tekst inn i sin svært så ekspressive uttrykksform.

I den andre salmen, ”Guds Søn har gjort mig fri” opplever vi denne vare vekslingen mellom dur og moll som Grieg hadde slik en forkjærlighet for. Han sa jo om livet, at det var som med folketonene – man kunne ikke vite om de var tenkt i dur eller moll. Salmen er en vekselsang mellom kor og solist der solisten synger ut sine korte strofer på et fargerikt, harmonisk fundament i koret. Etter de tre versene blir første verset presentert i en utbygget form – både dynamisk og harmonisk. Koret lager et dramatisk høydepunkt på ”Du aller lifligste Guds Søn” før det glir tilbake til fundamentet for solisten. Akkorden er dur, men denne gangen kommer solistens strofe i en klagende moll. Avslutningen er enda et utsving harmonisk og dynamisk, og gjennom tvetydig harmonikk ledes vi fram til slutten - ”Alt hvad jeg har er også dit.”– uten å vite om den skal bli i dur eller moll før akkorden ligger der.

Den tredje salmen ”Jesus Kristus er opfaren” er også vekselsang mellom solist og kor. Salmen har et nærmest liturgisk preg. ”Kyrie eleison”-omkvedet forsterker dette. Grieg har ”…plassert denne vakre folketonen fra Valdres inn i en stor, gotisk katedral”, som kollegaen David Monrad Johansen uttrykte det.

Den fjerde salmen er (selvsagt) ”I Himmelen, i Himmelen”. Her smelter Griegs frodige harmonikk sammen med tekstens prisning av himmelens herlighet til en vakker hymne. I alle salmene lar Grieg teksten være en ledesnor i den musikalske utformingen. Dette gjør at det for utøverne blir en naturlighet i framføringen – det er idiomatisk skrevet – til tross for de store krav til dynamisk spenn, toneomfang, uavhengighet i stemmene og musikalsk uttrykk.

Griegs stil i Salmene er djerv, men likefullt typisk Griegsk. De er et vidunderlig eksempel på han geniale skaperkraft og evne til ikke å falle tilbake, men skue framover.

Forfatter: Erling Dahl jr.