Høsten 1905 ble det aller siste opuset med pianostykker utgitt. Grieg hadde arbeidet med de syv stykkene over en periode på flere år, men prosessen ble anstrengende; Grieg hadde ikke lenger den samme energien til å skape. Til sin venn Gottfred Matthison-Hansen skriver han at han

«…ikke [er] i stand til å komme til krefter og føles 100 år gammel, alleminst! (.....) Pegasus måtte behandles på en ganske egen måte bare for å få ham til å lystre så meget, at han beveget seg av flekken. Der er noen par år gamle norske stykker, som jeg er glad i, men forresten er det ikke mitt hjerteblod, som her har flytt.» - (Brev til Gottfred Matthison-Hansen, 29. august 1905).

Pianostykkene skulle «…være lokkemat til Peters i Leipzig, for å få ham til å trykke to orkesterpartiturer uten å kny.» Det dreide seg om orkesterversjonen av Gammelnorsk romanse (opus 51) og Lyrisk suite (opus 54).

Først i samlingen satte han «Resignasjon», med opprinnelig tittel «Sehnsucht nach Julius» (lengsel etter Julius), først nedtegnet i vennen Julius Röntgens minnealbum.

«Folketone» er en bukkehornmelodi fra Lindemans samling og den første skissen er fra 1898. «Lualåt» hadde opprinnelig undertittelen «Sommerminne fra Tyin, Til Frants, Julekveld 1901». Opptakten til «Studie» (Hommage à Chopin)» fantes allerede i 1867, med tittelen «Etude». Sammen med de øvrige stykkene, «Scherzo-Impromptu», «Nattlig ritt» og «Studentenes serenade» ble dette en samling med et variert uttrykk, slik vi også kan finne i noen av heftene med lyriske stykker.

Grieg er mye plaget av sykdom disse årene, og brevene til venner er fulle av beskrivelser av elendighet og også tanker om døden. «Jeg kan knapt føre pennen og er usigelig medtatt. Kan knapt gå over gulvet», skriver han til Beyer fra København 5. februar 1905. Men dette til tross, det skjedde en rekke begivenheter i Griegs liv i perioden hvor disse siste pianostykkene tok form. I 1902 hadde han stor suksess med konsert i Warszawa og i 1903 dro han ut på konsertreiser igjen, denne gang til Praha, og så til Paris, der han på grunn av sitt standpunkt i Dreyfus-saken opplevde å bli pepet ut på konsert med Colonne-orkesteret. Den 15. juni 1903 rundet han 60 år, med en storslått feiring på Grand i Bergen. Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson var blant gjestene, og kunne nå for første og eneste gang besøke Nina og Edvard Grieg på Troldhaugen. Fra Kristiania kom også Johan Halvorsen med hele Nationaltheatrets orkester. Bergens Tidende utga et eget Grieg-nummer i anledning dagen.

Da Grieg fullførte «Stemninger» var han langt inne i 1905, det dramatiske året i norsk historie. Han levde med i begivenhetene omkring unionsoppløsningen, og var lettet over en fredelig utgang og et selvstendig Norge. På tross av at han innerst inne var republikaner stemte han for monarki under folkeavstemmingen; han mente at landet under de rådende omstendigheter trengte kongedømme.

Nyttårsaften kunne han se seg tilbake:

«Nu går året 1905, det store år, til hvile og jeg skilles fra det i dyp takknemlighet, fordi jeg fikk oppleve det! Og dog. Uten de ungdomsdrømmer, som dette år har virkeliggjort, hadde min kunst ikke hatt sin rette bakgrunn. Lengslene har formet personligheten i toner. Hadde den 7de juni kommet i min ungdom, hva så? Nei, godt som det er. Den lange livskamp for den enkelte som for nasjonen har vært den største lykke. Friheten, det er: Kampen for friheten!» - (Dagboken 31. desember 1905).

Noen uker før året sluttet ble nr. 3 «Nattlig ritt», nr. 4 «Folketone» og nr. 7 «Lualåt» fra «Stemninger», opus 73 uroppført i Kristiania av pianisten Fridtjof Backer-Grøndahl.

Forfatter: Monica Jangaard