Senhøsten 1865 reiste Grieg for første gang til Roma. Planen var å reise sammen med Rikard Nordraak, men da han kom til Berlin for å møte ham, lå vennen syk med gulsott og lungebetennelse. Grieg dro videre til Leipzig der den første fiolinsonaten (opus 8) og pianosonaten i e-moll (opus 7) skulle fremføres. Konsertene ble vellykket, og fikk god omtale i pressen. Under dette oppholdet møtte han for øvrig Johan Svendsen for førte gang; han var student ved konservatoriet.

Grieg hadde lovet Nordraak å komme tilbake til Berlin, men vegret seg, og fikk brev fra Nordraak om

«..en forferdelig hoste», og påminnelse om avtalen: «Nu må du komme, Grieg. Tøv ikke lenger, jeg må ha deg igjen.» - (Brev fra Nordraak til Grieg 12. november 1865).

Men etter kort tid brøt Grieg løftet og reiste rett videre til Roma. En meget skuffet Nordraak sendte brev til Grieg, og var selv engestelig:

«Og, kjære Grieg, inderlig kjære venn, jeg er bange for at….det en vakker dag er forbi…..Aldri har jeg vært i større fare enn nu…».

Nærmere jul kom Nordraaks far til Berlin; sykdommen hadde da tiltatt, og han sendte et bebreidende brev til Grieg for hans svik mot sønnen. Grieg hadde selv vært angrepet av tuberkulose i studietiden, og fikk stoppet sykdommen ved å få den ene lungen punktert. Trolig var han redd for smitte.

Hele fire måneder tilbragte Grieg i Roma, og i begynnelsen av april 1866 kom den dramatiske meldingen:

«Den sørgeligste etterretning, der kunne ramme meg – Nordraak er død! – han, min eneste venn, mitt eneste store håp for den norske kunst! O! hvor mørkt det med ett er blitt om meg! Og jeg har ikke et menneske her, der rett kan forstå min sorg, la meg så ta min tilflukt til tonerne, de sviktet aldri i sorgens stund! – Komponert en Sørgemarsj over Nordraak - !» - (Dagboken 6. april 1866).

I Dagboken tegnet han inn et kors, og i løpet av få dager hadde han sørgemarsjen klar.

I slutten av april reiste Grieg nordover og stoppet blant annet i Leipzig. Her besøkte han Nordraaks grav på Jerusalem Kirchhof, og tok med seg et eikeblad som han la inn i brevet han sendte til Nordraaks far noen dager senere. Her unnskylder han seg og forklarer at han har vært alene med sin uvisshet og sorg i Roma.

«Vi håpet begge å kunne virke sammen til fremme for vår nasjonale kunst; da dette ikke ble oss forunt, har jeg blot trofast å holde det løfte, jeg ga ham, at hans sak skulle være min sak, hans mål mitt. [….] Hans navn vil stå skrevet med uutslettelige trekk i vår historie.» - (Grieg til Georg Marcus Nordraak 7. mai 1866).

Skyldfølelsen over Nordraak skulle følge Grieg i mange år. Våren 1907 var han på sin siste reise gjennom Tyskland og hadde stor suksess med sine konserter i blant annet Berlin. Den 13. april stod han igjen ved Nordraaks grav og

«..lagde en laurbærkrans ved han herlige bauta, og tenkte mitt derved. 41 år er der gått, siden jeg stod ved denne brav, det vil si: mitt liv. Det var som stod jeg et øyeblikk ansikt til ansikt med alt, jeg har opplevd – og da først og fremst Nordraaktiden, den herlige!» - (Dagboken 13. april).

Grieg skulle leve i bare 5 måneder etter dette. De siste årene av livet var helsen så dårlig at han alltid hadde partituret til Sørgemarsjen i bagasjen, i tilfelle han skulle dø på reise.

Opprinnelig var den skrevet i en pianoversjon, og året etter utgivelsen arrangerte Grieg den for stort blåseorkester og slagverk.

Ved Griegs begravelse 9. september 1907 ble hans båre fulgt av over 30.000 sørgende gjennom Bergens gater. Det ble ringt fra byens kirkeklokker, butikkene var stengt og alle flagg vaiet på halv stang. Inne i Kunstindustrimuseets store sal – der Grieg hadde ligger på «Lit de Parade» - lød «Våren» i orkesterversjon, «Den store hvite flokk» for mannskor og til slutt «Sørgemarsj over Rikard Nordraak». Da kisten var kommet ut fra museumsporten spilte Brigademusikken Chopins sørgemarsj.

Griegs dagbok 6. april 1866. Griegsamlingen ved Bergen Offentlige Bibliotek

Forfatter: Monica Jangaard