Avslutningen av Peer Gynt prosessen ble forstyrret av store rystelser i Griegs liv. Da begge hans foreldre døde høsten 1875, falt en vegg ut av hans tilværelse. Han maktet ingen omgang med omverdenen, og bare gjennom kontemplasjon og kunstnerisk arbeid kom han gjennom de sjelelige rystelsene.

Hans sorg fikk utløp i arbeidet med Ballade i g-moll, opus 24. Samtidig gikk han til Ibsen. Det intense arbeidet med Ibsens tekst i Peer Gynt hadde løftet Griegs interesse for og innsikt i dikterhøvdingens store skaperkraft. I de dikt Grieg søkte, var det de ikke de store dramaer som ble malt ut over store flater. Det var korte, men meningstunge diktene som tiltrakk og inspirerte Grieg.

I sitt opus 25, Seks dikt av Henrik Ibsen, henter Grieg fra to dikt, ”Stambogsrim” og ”Borte!” som igjen går til kjernen i dette uavvendelige – at vi skal miste hverandre. Også i musikken er alt annet enn sannheten skrellet vekk. Grieg er her nærmere et ekspresjonistisk uttrykk enn et romantisk. Det er tørt, knapt, melodifattig, dissonerende, - usigelig rystende, men vakkert.

Stambogsrim

Jeg kaldte dig mit lykkebud;
jeg kaldte dig min stjerne.
Du blev da også, sandt for Gud,
et lykkebud, der gik, gik ud;
en stjerne, ja et stjerneskud,
der slukned i det fjerne.

Borte!

De sidste gæster vi fulgte til grinden;
farvellets rester tog nattevinden.
I tifold øde lå haven og huset,
hvor toner søde mig nys berused.
Det var en fest kun før natten den sorte;
hun var en gæst kun, og nu er hun borte.

Sin egen kamp som kunstner fant Grieg gjenklang gjennom diktet ”Spillemænd”. Teksten er både reflekterende og dramatisk, men i samme fortettede form som de øvrige diktene. Sangen har Grieg et stort stemnings- og tonalt omfang. Den er sin harmoniske utforming like ”uforløst” som diktet. Den har ingen toneart. Den svever mellom dur og moll uten å finne fotfeste. På den måten understrekes diktets dramatikk og dilemma.

At diktet og den musikk Grieg laget til det spilte på indre strenger hos ham, forstår vi når vi ser og hører hvordan han brukte dette tema i sin Strykekvartett i g-moll, opus 27. Temaet –både bokstavelig og musikalsk – var så sterkt at det kunne bygges ut i en stor musikalsk form som denne kvartetten er et lysende eksempel på.

Men det var tekster hos Ibsen som også spilte på lysere strenger. ”Med en vannlilje” vakte stor begeistring i samtiden, for den var liksom i ”tidens stil”. Selv om Grieg her har gitt den et tysk-romantisk preg, kan vi likevel merke den Griegske uro. At pianostemmen følger sangstemmen, var et vanlig trekk ved tidens romanse, men hos Grieg blir denne ”skygge” mer et bilde på vannliljens skjulte verden under vannet. Den er festet i dypet og kan vanskelig rives løs. Den tilsynelatende enkelhet og skjønnhet har en dypere grunn, men med uskyldens håp bringes sangen til ende.

Opuset avsluttes med ”En Fuglevise”. En lyrisk pastorale som i sin enkelhet kan virke forholdsvis lite interessant. For å heve den over et blekt ”vårsang-preg” kreves en timing og snert i framføringen som fanger hele stemningen i ett nu. Da blir også den et typisk Grieg-stykke med ”schwung”.

Den mest bemerkelsesverdige sangen i opuset er ”En svane”. Både fra Ibsens og Griegs hånd er det her prestert poesi på høyeste nivå. Den stumme svanen som bare i døden får stemmens makt ble for Grieg også et bilde på kunstnerens situasjon. Bare gjennom kunsten kan livets største utfordringer og trengsler overvinnes.

Diktes fortettede form gjenspeiles i musikken. Her er ingen gjennomgående melodilinje. Motiver settes ut som fargepasteller i et transparent tonelandskap. Harmonikken er flytende og gjør uventede sprang tonalt. Først i avslutningsklangen kommer den endelige oppløsning og forløsning. I det overjordiske ligger svaret. ”Du var dog en svane!”

Forfatter: Erling Dahl jr.