Fra Ibsens dypsindige stemningsbilder gikk Grieg over i et lysere leie da han lot seg inspirere av John Paulsens dikt. Våren 1876 skriver han til Bjørnstjerne Bjørnson at han har våknet av en ”lang, lang Dvale... Barnet i meg kom frem igjen, og dermed kjærligheten til alt det deilige i livet.”

Forfatteren John Paulsen (1851-1924) var bysbarn av Grieg og skrev dikt, romaner, erindringsbøker og skuespill. Han hadde kontakt med bl.a. Ibsen, Bjørnson og Garborg, men oppnådde ikke på langt nær samme dikteriske nivå som disse. Særlig ble han kritisert for at han hadde forlatt den realistiske formen til fordel for romantikkens uttrykk, med et litt for sentimentalt preg. Imidlertid fattet Grieg interesse for hans poesi, og tonesatte til sammen 17 av hans dikt. Disse ble fordelt på opusene 26, 58 og 59, og en enkeltstående sang, ”Fædrelandssang”, med verkfortegnelsen EG 151.

Sommeren 1876 reiste Grieg og Paulsen sammen til Bayreuth der Grieg skulle referere fra oppførelsen av Wagners ”Der Ring des Niebelungen” for Bergensposten. Etter oppholdet i Bayreuth reiste de videre til Tyrol, der de besøkte Henrik Ibsen.

Om høsten bosatte Grieg seg igjen i Kristiania og tok fatt på Paulsens dikt. Grieg valgte ut fem dikt fra diktsamlingen ”Mol og Dur. Digte” (1876) til sitt neste opus, som fikk tittelen ”Fem Digte af John Paulsen”, opus 26.

Den første sangen i samlingen, «Et håp» er en uforbeholden hyllest til våren og kjærligheten. Diktet er et brusende uttrykk for en gryende forelskelse, og har blitt tonesatt med stor melodisk rikdom og med et akkompagnement som bygger opp under det utålmodige preget.

I det neste sangen, «Jeg reiste en deilig sommerkveld» er vi inne i nasjonalromantikkens verden, med naturlyrikk og sterke stemningsbilder av ensomhet, lengsel, drøm og vemod. Grieg understreker stillheten i diktet med minimal harmonisk variasjon i klaverstemmen. Kun et par korte ekko som imiterer sangstemmen bryter mønsteret med den statiske bassen som følger gjennom nesten hele sangen.

I «Den ærgjerrige» beskrives sorgen over tapt kjærlighet. Etter en dramatisk åpning med tunge akkorder, har teksten fått en tonesetting som får fram uroen, særlig fremhevet ved et høyt tempo og kromatisk melodiføring.

Den aller mest kjente sangen fra samlingen, «Med en Primula Veris» framføres ofte atskilt fra resten av samlingen. Grieg utfolder seg med en rik melodikk og har her skapt en musikalsk perle som har blitt stående i fremste rekke blant hans sanger.

Den siste sangen i samlingen, «På Skogstien» har fått et lamento-preg med fallende kromatisk melodi. I midtpartiet øker det dramatiske uttrykk slik at deler av teksten fremstår som kontrast.

Foto: Isidre Blanc

Forfatter: Monica Jangaard