I sorgen over foreldrenes død høsten 1875 fordypet Grieg seg i et arbeid som skulle resultere i hans største verk for klaver, Ballade, opus 24. Dette stort anlagte variasjonsverket er bygd over en folketone fra Valdres, «Den Nordlandske Bondestand». Den norske folketonesamleren Ludvig Mathias Lindeman nedtegnet folketonen etter Anders Nilsen Perlesteinsbakken fra Sør-Aurdal i Valdres i 1848, og ti år senere ble den publisert i bind 2 av hans samling «Ældre og nyere Norske Fjeldmelodier». Teksten til folketonen var skrevet av Kirstine Aas.

Sommeren 1875 tilbragte Nina og Edvard i Danmark, der Grieg blant annet overvar H. C. Andersens begravelse. Da de kom til Bergen i august var begge Griegs foreldrene alvorlig syke. Den 13. september døde faren Alexander, og allerede en drøy måned etter, den 23. oktober, døde moren Gesine. Dette ble harde slag for Grieg, og trolig var også forholdet til Nina vanskelig. I desember skriver Grieg til sin danske venn August Winding:

«Her sitter jeg nu ensom og forlatt i en usigelig grad. Du vet kanskje at jeg også måtte følge mor til hennes siste hvilested knapt 6 uker etter fars død, og jeg har siden den tid ikke kunnet samle meg til noe som helst. Livet og døden og evigheten, religionen og kunsten, alt danner tåkebilder for mitt indre blikk, som jeg ennå ikke er nådd frem til å kunne finne rede i.» - Edvard Grieg til August Winding 17. desember 1875.

Den sorgtunge folkemelodien appellerte til Grieg; han dukket nå ned i et arbeid som i løpet av vinteren ble til et stort anlagt verk med 14 variasjoner over temaet. Allerede i åpningen tegner Grieg opp et rikt harmonisk bilde og presenterer folkemelodien harmonisert med nedadgående kromatiske linjer i alle stemmer. De 14 variasjonene byr på store kontraster i tempo, dynamikk og rytmikk, og beveger seg fra dystre uttrykk til spenstige danserytmer.

Balladen ble fullført i Bergen våren 1876, etter at scenemusikken til Peer Gynt hadde hatt premiere på Christiania Theater, der Grieg for øvrig ikke var til stede.

Grieg hadde et sterkt forhold til Balladen hele livet, men maktet selv aldri å spille verket offentlig. Han spilte det kun én gang for direktøren i Petersforlaget, Max Abraham sommeren 1876. Den norske komponistkollegaen Iver Holter var til stede og beskrev det slik:

«Grieg la hele sin sjel i tolkningen, og da han var ferdig, var han ikke alene så legemlig anstrengt at han var badet i svette; han var dessuten så opprevet og rystet at han ikke på lenge kunne si et ord.»

Til Griegs overraskelse ble Max Abraham grepet av verket, og bestemte seg straks for å utgi det. Dette ble for øvrig starten på et tettere samarbeid mellom Grieg og forlagshuset Peters.

Grieg måtte imidlertid se langt etter internasjonal anerkjennelse av Balladen. I brev til vennen Gottfred Matthison-Hansen beklaget han seg over ikke å ha sett en eneste offentlig uttalelse om verket:

«Dette, ikke å skrive for hopen, har foruten sin lykke også sine fortvilede, motløse øyeblikk især for oss her oppe i Norden som rent ut lever blant et folk, som er «besatt» av folkelighet.» - Edvard Grieg til Gottfred Matthison-Hansen, fra Lofthus 10. februar 1878.

I 1898 opplevde Grieg pianisten Eugene d’Alberts fremføring av Balladen i Gewandhaus i Leipzig:

«… så glimrende, at den tok folk med storm. Tenk, hva dertil hører! Han hadde omtrent alle betingelser, både finhet og den store stil, den mektige stigning inntil det rene raseri. Og så efter dette skulle du hørt det vovende lange fermate på det dype Ess. Jeg tror han holdt den 1/2 minutt! Men virkningen var kolossal. Og, så avsluttet han den gamle, sørgelige vise så langsomt, stille og enkelt, at jeg selv ble helt betatt.» - Grieg til Frantz Beyer, 27. mars 1898.

I dag har Griegs Ballade i g-moll fått stor utbredelse og står på mange pianisters repertoar.

Forfatter: Monica Jangaard