Edvard Grieg regnet Danmark som sitt andre hjemland, og med mesteparten av Ninas oppvekst i København, var byen et naturlig første stopp på reisen ut til kontinentet. Ved siden av oppholdet i flere år på 1860-tallet, tilbrakte han og Nina flere vintre der.

Vinteren 1899/1900 var de igjen i København, og markerte blant annet overgangen til et nytt århundre. Grieg var blitt kjent med den danske dikteren Otto Benzon (1856-1927), som for øvrig også var apoteker. Han ble fascinert av Benzons dikt, tonesatte en del av dem mens han var i Danmark denne vinteren.

Sangene ble planlagt i to samlinger, og Grieg tilegnet forfatteren den første av disse. Benzon var skeptisk til publisering; han mente noen av diktene var av privat karakter. Dessuten kan det ha påvirket ham at de fleste av dem ikke var utgitt.

«Tenk, jeg tror, det er Deres overdrevne beskjedenhet, som spiller Dem et puss. Denne beskjedenhet går så vidt, at De endog fornekter diktets rett til å nevnes sideordnet med musikken! Mens mitt (og mange moderne musikeres) mål er, blott å la diktet komme til sin rett. For kun da – blir musikken, hva den skal være.» - (Brev til Otto Benzon 19. mai 1900).

Grieg fikk overbevist ham om å gå med på utgivelse, og sammen diskuterte de seg frem til rekkefølgen og fordelingen på de to opusene. Sangen «To a Devil», som Benzon hadde skrevet men engelsk tekst, var først tiltenkt opus 69, men ble tatt ut. Først i 1991 ble den trykt som EG 154, altså utenom opusrekken.

Grieg var selv tilfreds med sangene, men pressen var mer lunken. Den danske kritikeren Robert Henriques var ikke imponert over det dikteriske nivået, og mente komposisjonene kunne egne seg bedre som «Lieder ohne Worte» for strykeorkester. Grieg stilte seg uforstående til kritikken, og korresponderte med flere sangere om oppførelser.

Etter Haugtussa-sangene opus 67 var det helt sikkert en forventing om Grieg hva skulle komme med i neste sangopus. Benzon-sangene beveget seg i en helt annen retning, og til den amerikanske musikkforskeren Henry T. Finck forklarer han at sangene i disse to opusene

«…. er i hele sin karakter kosmopolitiske. Tyske, danske og norske dikteres lyrikk er for den oppmerksomme betrakter så totalt forskjellige at musikken forlanger et likeså variert uttrykk for at kontrasten mellom de respektive nasjonaliteter skal komme frem, men uten at det lar seg gjøre å finne en eksakt språklig betegnelse for denne forskjellen. Hva som i denne henseende bør sies om mine sanger, må jeg overlate til den innsiktsfulle kritiker som er fortrolig med min måte å komponere på.» - (Til Finck 17. juli 1899).

Forfatter: Monica Jangaard