I perleraden av lyriske stykker Grieg komponerte, står Bryllupsdag på Troldhaugen i en særstilling. Stykket inneholder alt hva Grieg hadde av rytmisk og melodisk overskudd og dessuten en ettertenksom og romantisk stemning som bare han kunne lage.

Stykket åpner med et kraftig pling på glasset: ta ta taa, ta ta taa, ta ta taa, tata taa. Deretter bruser musikken av sted med bravur. Selv om det høres ut som et meget virtuost stykke, er det så velskrevet og godt tilrettelagt for instrumentert at det ikke krever ekstrem teknisk ferdighet. Stykket er i tradisjonell ABA-form. I mellomdelen har Grieg lagt inn et rolig parti med et pastoralt preg. Enkle, fallende motiver blir utprøvd i ulike toneleier, og med ulike fargelegginger i harmonikken reflekterer de 25 år i kunstnerisk og menneskelig samliv. Så kommer A-delen tilbake og det hele ender i triumf.

Komposisjonen ble til sommeren 1896, og det var opprinnelig en musikalsk hilsen til ekteparet Griegs gode venn i Bergen, fru Nancy Giertsen i anledning hennes 50-årsdag. De fikk laget en vakker gratulasjonsadresse til henne og på forsiden til denne skrev Grieg åpningstaktene. Tittelen var Gratulantene kommer. Inne i boken var hele stykket skrevet med komponistens håndskrift. Da stykket ble trykket året etter som siste stykke i Lyriske stykker op. 65, ble Grieg enig med forleggeren om at tittelen skulle endres til den slående Bryllupsdag på Troldhaugen. Dette hadde selvsagt sammenheng med at den bryllupsdagen de hadde i tankene, var Nina og Edvards sølvbryllupsdag, 11. juni 1892.

Sølvbryllupsdagen åpnet til vakre salmetoner fra Militærmusikken i Bergen. De hadde stilt seg opp ute på plassen foran verandaen på Troldhaugen, og presis kl. 0600 om morgenen lød Vår Gud han er så fast en borg og en serenade komponert for anledningen. Grieg kom seg fort ut av sengen, trev en morgenkåpe og løp ned trappene for å komme ut og hilse de kjære musikanter. Da han kom inn i stuen, ble han møtte av et underlig syn. Frants Beyer sto smilende midt i et blomsterhav. Noen holdt på å plassere et splitter nytt Steinway-flygel i stuen. Det var vennen, musikkhandler Carl Rabe og hans kumpaner som hadde bestilt instrumentet hos Steinway & Sons i Hamburg, og nå sto det her – i stuen til Nina og Edvard Grieg.

Samme formiddag ankom en stor delegasjon med borgere fra Bergen. De hadde tatt toget fra byen til Hop stasjon, og nå ble det talt og skålt og ytterligere store og små gaver ble båret inn i huset. Stemningen var høy, solen skinte og alt var vel. Men dessverre tok formiddagsselskapet slutt, for gjestene måtte ta neste tog tilbake til byen. Ved oppbruddet ble Edvard Grieg ganske fra seg. Han hadde ikke fått tid til å samtale med alle, og nå skulle de dra. Da fikk han en vill ide. Han sprang opp på steinbordet i hagen og spontant inviterte han alle tilbake om aftenen til full middag! Dette var en heller hasardiøs handling selv om de hadde forberedt selskapeligheter.

"Men - kjøkkenet! Vi var forberedt på 50 gjester og her dreiet det seg om 130!"

Men heldigvis var Marie Beyer – konen til vennen Frants – ifølge Grieg et geni på kjøkkenet. Dessuten hadde Beyers både telegraf og telefon og kunne kontakte hotellene i byen. Mat, drikke, dekketøy, bord og stoler pluss en stab med servitører ble bestilt, og siden været nå var gått over til full sommer, kunne det dekkes til alle rundt i hagen. Det ble en eventyrlig kveld.

"… da aftenen kom, var det som i eventyret, - alt sto klart! … Innimellom (bespisningen) ble det talt, spilt klaver (av meg) og sunget (av min kone) og fremfor alt - drukket, thi punchen fløt som Rhinskvin i Heines dikt."

Hvor lenge festen varte, vet vi ikke, men at den festet seg i minnet til alle som var med, er sikkert. Med Griegs geni ble festivitas, glede og takknemlighet, ispedd ettertankens slør, samlet i Bryllupsdag på Troldhaugen, slik at vi også i dag får en levende forestilling om stedet, tiden og atmosfæren.

Forfatter: Erling Dahl jr.