OPUS 57
Lyriske stykker hefte VI
Dedikert til Herrmann Scholtz
1893
Våren 1893 fikk Nina og Edvard Grieg en hyggelig invitasjon fra Max Abraham i Peters forlag til et opphold på den franske rivieraen. Sammen med komponisten Christian Sinding og forleggeren selv reiste de til Menton i mars, og ble der i vel en måned før de dro videre til Italia.
«Det begynner Gud ske lov at gå fremad med helbreden» skriver Grieg til Beyer fra Menton, og beskriver «fjellturer» i landskap med oliven, pinjetrær og furu, der Nina kunne spasere med silkekjole og han selv kom hjem med «støvler så blanke, som stuegulvet». Men lengselen etter de friske norske fjell slår gjennom:
«..kan vi ennu få kaste oss i en tue deroppe etsteds, så forlanger jeg absolutt intet mere for min del! Det gir som intet annet erstatning og lindring for alt det uoppnådde her i verden.»
Det er grunn til å tro at Grieg skrev stykkene til sitt neste lyriske opus under oppholdet på rivieraen. Med hjemlandet på avstand kunne han dyrke europeeren, og som kontrast til den forrige samlingen med lyriske stykker (opus 54) maler han her med litt bredere pensel. Grieg-signaturen merker vi likevel i «Svunne dager» og «Hjemve», med både springarrytmer og det karakteristiske melankolske uttrykket. I originalmanuskriptet hadde Grieg satt «A la menuetto» på det første stykket, men skrev til forleggeren at han ønsket å endre til «Svunne dager». Denne tittelen kom imidlertid først med i utgaven fra 1903. Nr. 2, «Gade» er et minne om den danske komponisten Niels W. Gade, som Grieg som 23-åring dediserte din pianosonate til.
Fra Menton skriver Grieg til forleggeren at han nå har skissene til de lyriske stykkene til det sjette heftet, og at han skal sette opp rekkefølgen når han kommer til kurstedet Meran (Syd-Tyrol). Dit kom han tidlig i mai, men oppholdet ble ikke som forventet; Grieg var syk og ville komme seg til Norge fortest mulig. Her havnet han på Grefsen Bad i Kristiania, der han kom seg betraktelig. Her rundet han også 50 år, uten festivitas. Etter hjemkomst på Troldhaugen reiste han til Jotunheimen med sin nederlandske venn, komponisten Julius Röntgen.
I oktober ventet uroppførelsen av stykkene i Kristiania, med Grieg selv som utøver.
Grieg dediserte verket til den tyske pianisten og komponisten Herrmann Scholtz (1845-1918). Han bosatte seg i Dresden og var blant annet lærer for den svenske komponisten Wilhelm Peterson-Berger.
