Med dette heftet satte den 58-årige Grieg punktum for de lyriske stykkene, som talte 66 i alt. Våren 1901 tilbrakte han i København, men var mye syk, hadde avlyst flere planlagte konserter og bekymret seg for sitt neste oppdrag:

”Bronkitten er bedre, men vil ikke gå sin vei. Benene, derimot gjør meg den største sorg(…..) Jeg er redd for krampe i foten, når jeg trår pedal, og så blir jeg altfor snart trett i armene.” - (Brev til Beyer 12. mars 1901).

Den 17. mai installerte Griegene seg på Troldhaugen, denne gangen for å bli værende helt til desember. Om ikke helsen og spilleformen var god komponerte Grieg nå det siste opuset med lyriske stykker.

I noten til «Det var en gang», nr. 1 skriver Grieg selv betegnelsen ”Im schwedischen Volkston” (I svensk folketonestil), og vi får assosiasjoner til den svenske folketonen ”Ack Värmeland, du sköna”. Men springarrytmen i midtdelen minner oss på at vi er vi inne i Griegs univers.

Det andre stykket har fått tittelen «Sommeraften». Flere av stykkene i samlingen viser at Grieg er i modus for tilbakeblikk: «Det var en gang», «Forbi», «Etterklang», og altså her med «Sommeraften».

Etter to litt ettertenksomme stykker presenter Grieg «Småtroll». Han har flere karakterbeskrivelser av troll, blant annet i stykket «Trolltog «fra det femte heftet med lyriske stykker, og den ikke ukjente «I Dovregubbens hall» fra Peer Gynt-musikken. Dovregubben beskriver de store trollene – både rundt oss og inni oss – mens «Trolltog» forteller om de mellomstore trollene. Da står det bare igjen å presentere de minste trollene, og det gjør Grieg her med humor og snert. Stykket er fullt av overraskelser og raske harmoniske overganger.

En litt ettertenksom naturstemning har også fått plass i samlingen. I «Skogstillhet» hører Grieg hjemme i den europeiske romantiske tradisjon. Stykket inviterer til ro og en fredfylt meditasjon over stemningen ute i skogsnaturen. Mot slutten bryter de siste strålene av sol gjennom trærne.

Med «Halling» er vi kommet tilbake til en av Griegs store inspirasjonskilder – de norske folkedansene. Til sammen har han plassert tre hallinger i 66 lyriske stykkene. Den tradisjonelle hallingen er mest kjent som en solo-dans for menn, der utfordringen er å sparke hatten fra en stang som holdes høyt oppe. Ved hjelp av et høyt tempo og kraftige betoninger har Grieg gjenskapt stemningen fra dansegulvet, og vi kan lure på om ikke hallingkastet også har kommet med her i den lange glissandoen som går over nesten fire oktaver.

Selv var Grieg svært langt borte fra å gjøre noen hallingkast på denne tiden. Fra København skriver han til Beyer om alderdommen som ”nærmer seg med kjempeskritt”.

Og så håper han at han igjen vil greie å bestige Løvstakken, favorittfjellet i Bergen.

Vi kan trygt si at «Forbi», med undertittel «In memoriam», er et av de mest særegne av Griegs lyriske stykker. I kontrast til «Halling» fremstår det som sorgtungt og resignert. Stykket er nærmest sakralt i sin karakter og kunne gjerne vært skrevet for orgel. I siste halvdel snur melodilinjen; et lysere preg får dominere og skaper en forsiktig optimisme: Et håp og en vilje til å komme videre.

Med sitt aller siste lyriske stykke, «Etterklang», runder Grieg av. Et langt liv med de lyriske stykkene er forbi, 35 år etter at den første samlingen ble skrevet.

Grieg sender samlingen til Max Abrahams nevø Henri Hinrichsen i Peters Verlag 10. august og presiserer at samlingen heter ” ’Lyriske stykker. 10de og siste hefte’. ….Slik må det være. Det er ingen fiks idé.”

Hinrichsen svarer at han håper dette ikke blir det siste heftet, og spør om det ikke også kan komme et ”aller siste” hefte? Han tilbyr 7.000 tyske mark i honorar, altså 1.000 mark per stykke. Men Grieg er ubøyelig. Han avslutter her, og i «Etterklang» henter han opp tråden fra det første heftet med lyriske stykker, opus 12 nr. 1; temaet fra Ariettaen kommer tilbake i ny drakt.

Valget av tre-takten, - her som en elegant vals – er kanskje overraskende. Grieg løfter Arietta-temaet ut i nye omgivelser – ikke bare med taktarten. Temaet endrer karakter med stadig nye harmoniske baktepper; det er som om Grieg ønsker å åpne flere vinduer og gi oss nye blikk framover.

Så avslutter han slik han avsluttet Ariettaen: melodien dør hen og overlater resten til oss.

Forfatter: Monica Jangaard