Sommeren 1891 hadde Nina og Edvard Grieg som vanlig tilhold på Troldhaugen. Griegs gode venn Julius Røntgen fra Nederland kom på Norgesbesøk og de la planer for en tur i Jotunheimen, der Frants Beyer også skulle være med. Turen gikk med hest og vogn til Sognefjorden, og så videre med robåt inn Lusterfjorden. På den bratte veien opp til Turtagrø måtte de få hjelp med hester det siste stykket. På fjellet møtte de seterjentene som både sang og spilte på bukkehorn for dem. Grieg fikk for første gang høre norske folkeviser” i de omgivelser hvor de hører hjemme”. Og så møtte han denne sommeren den 19 år gamle Gjendine Slaalien fra Lom, som sang den kjente vuggesangen ”Gjendines bådnlåt” – og som han senere brukte i Norske Folkeviser, opus 66.

Grieg skrev til sin forlegger at han følte seg ti år yngre etter denne fjellturen. I alle fall fikk han inspirasjonen tilbake og etter oppholdet skrev han ”Klokkeklang”, - det siste stykket som er med i dette femte heftet med lyriske stykker. Samlingen har blitt en av hans aller meste kjente og er tilegnet Julius Røntgen.

«Gjetergutt» er ifølge skissene til originalmanuskriptet skrevet i 1889. Også denne sommeren var Grieg på fjelltur, sammen med Christian Sinding og den engelske komponisten Frederick Delius. Vi må gå ut fra at turen inspirerte til denne vakre naturstemningen som Grieg slår an tonen med her. Stykket er uttrykksfullt og kan virke både sorgtungt og litt optimistisk på samme tid. Etter sommeren reiste Grieg til Kristiania der han og Bjørnson var til stede ved uroppførelsen av operafragmentet Olav Trygvason.

I «Gangar» tar Grieg oss med opp på fjellet for alvor. Stykket er fullt av smittende energi og livsmot. Grieg skrev stykket på Troldhaugen i juni 1891, og tenkte kanskje på den forstående turen til Jotunheimen. Grieg fikk også forbedret arbeidsforholdene for seg selv som komponist denne sommeren. I nærheten av sjøen, bare kort spasertur fra Villaen, stod nå komponisthytten ferdig. Her fikk han ro og fred til å komponere, og med upåklagelig utsikt over Nordåsvannet er det ikke rart at inspirasjonen kom. Gangar er et godt eksempel på hvordan Grieg benytter danser fra norsk folkemusikk som grunnlag for sine komposisjoner.

«Trolltog» er nok et eksempel på direkte inspirasjon fra naturen. Trollene blir levende for oss der de kommer løpende fram og myldrer rundt før de må gjemme seg for lyset. Vi tar vel ikke for sterkt i når vi sier at dette stykket hører til et av de aller beste av Griegs lyriske stykker.

Etter at Nina og Edvard Grieg flyttet inn på Troldhaugen i 1885 tilbrakte de nesten alle vinterhalvårene på turné i Europa. Troldhaugen egnet seg best som sommerbolig, - det ble klart etter at de prøvde å overvintre der et par ganger. Derfor gjorde de som trekkfuglene, reiste sydover om høsten, og satte kursen nordover når våren kom. Men den bergenske sommeren kunne være kald og regnfull. Når Grieg skriver «Notturno» - dette drømmende stykket som er plassert midt i en samling med folketoneinspirerte stykker – har han gjerne sittet i en kald komponisthytte og lengtet til sydligere strøk. Og kanskje akkurat til Italia, siden han satte italiensk tittel på stykket, Notturno, i stedet for Nocturne. Utover på 1890-tallet ble det vanlig å skildre nattstemninger og mystikk – spesielt i malerkunsten, så Griegs stykke er på den måten helt i tråd med tiden. Han er dristig i sin lek med klanger og harmonier, - vi får her assosiasjoner til Debussys musikk.

«Scherzo» bringer oss ifølge Finn Benestad og Dag Schelderup-Ebbes Grieg-biografi tilbake til Alfedansen fra det første heftet med lyriske stykker (opus 12). Scherzo betyr spøk, men Grieg gir rom for litt ettertenksomhet i midtpartiet, som blir en kontrast til den lekende åpningen. Som så ofte ellers bruker Grieg de klassiske formene og titlene som utgangspunkt, men fyller dem med sitt eget personlige innhold. Stykket er skrevet på Troldhaugen i juni 1891.

Klokkeklang regnes som Griegs aller dristigste eksperiment. Han unngår å bruke tradisjonell melodi og harmonikk og konsentrerer hele stykket om klang fra åpne kvinter. Pedalen holdes nede og forsterker inntrykket av klanger som vever seg inn i hverandre. Grieg er nå helt inne i impresjonismens verden. Han dedikerte samlingen til Julius Røntgen, som begeistret kommenterte minnene fra ”de uforglemmelige dager i Jotunheimen”. Om Klokkeklang skriver han at det er meget ”forrykt”, slik Grieg selv uttrykte det.

Mange år senere, i 1903, fikk Grieg tilsendt en orkesterversjon av fire av stykkene i opus 54 fra dirigenten Anton Seidl i New York. Samlingen hadde fått navnet ”Norwegische Suite” (norsk suite). Grieg laget selv sin egen instrumentasjon av de fire første stykkene og utgav som ”Lyrisk Suite” i 1905.

Foto: Fra Nasjonalbibliotekets bildesamling Troldhaugen, Bergen, Hordaland.

Forfatter: Monica Jangaard