Våren 1883 tilbragte Grieg i Bergen og holdt fortsatt hus hos familien. De toårige engasjementet i Harmonien var over, og Grieg hadde tatt opp sin notepenn. Cellosonaten og de firhendige Valsekaprisene ble resultatet, og nå kom han også med et nytt hefte lyriske stykker, 16 år etter det første. De fleste av de åtte stykkene er skrevet denne våren, men Vals, nr. 7, er datert allerede i Christiania julaften 1866. Sammen med valsen fra det første heftet lyriske stykker (opus 12) ga han denne i julegave til sin kusine på morssiden Benedicte, med påskriften ”Musikalske Bonbons til Juletræet for Cousine Benedikte fra Edvard Grieg”.

I mai skriver han til forleggeren Max Abraham i Peters Verlag om sine nyeste opus. Han hadde fått et forskudd og ønsket å kvittere med siste nytt. For 3000 Mark hadde Abraham foreslått en klaverkonsert, et kammermusikkverk og pianostykker. Grieg ønsket å stå litt friere i valg av verktyper, men påbegynte en klaverkonsert i h-moll som riktignok aldri ble fullført. Men resten kunne han innfri, og samme sommer tok han manuskriptene med seg til Leipzig, og blant disse altså Lyriske stykker opus 38. Forleggeren var begeistret og stykkene ble trykt med en gang. Grieg gjorde selv lykke med det første stykket, Berceuse (Vuggevise), som kom ut i særtrykk en del år etter.

Samlingen peker tilbake på de første lyriske stykkene med bruk av stiliserte folkemelodier, som Halling og Springdans, og han gjentar tittelen Folkevise. I Melodi og Elegi er den den europeiske Grieg vi hører, påvirket av Schumann.

Da sommeren var over reiste Grieg ut i Europa igjen, men denne gang uten Nina. Ekteskapsproblemene hadde tårnet seg opp, og det ble en hvileløs konsertreise i Tyskland og Nederland mens Nina bodde hos vennene Marie og Frants Beyer i Bergen. Etter nyttår 1884 ble de – med Beyers hjelp – gjenforent, og begge parene dro til Roma sammen. Et nytt kapittel stod for døren, og Grieg satte nå fart i planene om bygging av eget hus.

Forfatter: Monica Jangaard