På en omfattende turné i 1906 var Amsterdam et høydepunkt. Grieg hadde opparbeidet et meget nært og godt forhold til Concertgebouw-orkestret, og deres begeistring for ham som dirigent var like stor som hans takknemlighet for deres spill og forståelse av hans musikk. Etter konserten den 27. april skrev han med varme i dagboken sin:

”Jeg får atter si som Vinje: Meire eg fekk enn eg hadde fortent!… En god stjerne lyste over hele konserten.”

Bare noen dager senere ga Grieg en kammerkonsert i samme by, og ved den anledning framførte han sin Cellosonate i a-moll, op.36 sammen med den unge, spanske cellisten Pablo Casals! Grieg var mer enn begeistret over sin medspiller, og beskrev ham som en ”uforlignelig, en stor, stor kunstner, for hvem kunstverket er nr.1 og kunstneren nr.2 ”.

Da cellosonaten endelig var ferdig vinteren 1882-83, sendte han den til Leipzig, og i brevet til Dr. Max Abraham beskrev han sin kamp med materialet på følgende måte:

”Og nå for å tale om Pegasus: Han har visstnok vært her, men ’Presto’ vil jeg ikke akkurat kalle ham, ’Allegro’ kan han heller ikke hete; skulle jeg døpe ham, måtte navnet bli ’Andante, quasi lento’ ”. (Brev til Dr. Max Abraham, mai 1883).

Grieg var med andre ord ikke helt fornøyd med sitt nye opus. Han var en meget streng dommer med hensyn til egne verk. Rett nok kan vi i sonaten finne mange likhetstrekk med tidligere verk i oppbygging og rent tematisk. Både a-moll konserten, Hyldningsmarsjen fra Sigurd Jorsalfar og det velkjente Grieg-motivet brukes. I innledningen i 2. sats kan en i pianostemmen høre en passasje som er hentet fra Bjørnson-sangen ”Fra Monte Pincio”. På grunn av at han siterte seg selv så mye i denne sonaten, karakteriserte han den ikke som ”noe fremskritt i min utvikling.”. Men ser en på den uavhengig av dette, har Grieg laget en meget god sonate til et kammermusikkinstrument som ikke har alt for stort repertoar.

Sonaten ble tilegnet broren John Grieg, og brødrene framførte den gjerne sammen. Førsteoppførelse var i Dredsen i oktober 1883 der Grieg spilte med den tyske cellisten Ludwig Grützmacher. Få dager etter spilte Grieg den med en av det 19. århundres store cellister, Julius Klengel i Leipzig. Kritikken i Signale (Ed. Bernsdorf) var som vanlig meget negativ, selv om han igjen måtte medgi at komponisten hadde et bemerkelsesverdig godt tak på publikum.

Tross Griegs egne bekymringer omkring sonaten, har den overlevd og hører til cellistenes standardrepertoar. Den har en førstesats med sterke, griegske vekslinger mellom et oppjaget og kraftfullt hovedtema og pastorale og lyriske avsnitt.

Andresatsen er ren idyll – en sangversjon av Hyldningsmarsjen fra Sigurd Jorsalfar.

Tredje sats innledes med en dvelende cellosolo før et spenstig hallingtema kaster instrumentene inn i et ganske langt forfølgelsesritt.

Grieg eksellerer igjen i sin suverene bruk av instrumentene. Klaverstemmen er meget krevende, men utrolig godt skrevet, siden den klanglig får maksimalt ut av instrumentet. Dette gjør han uten å ta luven av cellostemmen. Med sikker hånd har han lagt cellostemmen slik at den blander seg med klaverklangen og kommer tydelig fram der den skal.

Forfatter: Erling Dahl jr.