Høsten 1880 fikk Grieg et nytt og utfordrende oppdrag i hjembyen. Han ble engasjert som dirigent i Musikselskabet ”Harmonien”. Det skulle bli to krevende år; oppdraget tok det meste av tiden hans. Dessuten var den 37-årige Grieg ikke lenger ung og lovende, og ville selvsagt «levere». På kontinentet hadde han og Nina opplevd et aktivt musikkliv på høyt nivå, nå var det hans oppgave å løfte musikklivet i fødebyen.

Med inspirasjonen fra Vinjesangene satte Grieg i gang, og skaffet orkesteret nytt repertoar da han instrumenterte to av sangene for strykeorkester: «Den særde» og «Våren», som ble uroppført i Arbeiderforeningen i september. Grieg hadde stykkene på repertoaret på mange av sine konsertturneer og gjorde stor lykke med dem. Da han dirigerte verket i Tyskland et par år senere skrev han begeistret om orkesterets tolkning og en

«..verden av klang…. Foruten publikums applaus hørte jeg i orkesteret: Bravo, bravo ved de beste steder, og fra Logen til venstre for meg hørte jeg Liszts grynten, denne bekjente lyd, som bare fremkommer, når det er noe han synes om.» - (Grieg til Frants Beyer 17. oktober 1883).

Men i hjembyen var det altså et slit. Første høsten hadde Grieg ansvaret for fem konserter, med både norsk musikk, klassikerne, og med Nina som romansesanger. Oppdraget gikk også ut på å dirigere Harmoniens kor, og allerede på sen-høsten opplevde Grieg kunstneriske utfordringer. Ved innøvingen av G. F. Händels ”Coronation Anthem” uteble en del korsangere til generalprøven – som de hadde bundet seg til skriftlig – for å gå på ball. Det gikk ikke upåaktet hen. Grieg beklaget at han da måtte avskjedige dem fra koret.

«Men da falt folk over meg som gale hunde. Jeg kunne sende deg en hel avislitteratur. Men nu, efterat begreberne har klarnet seg, vinner jeg flere og flere tilhengere for min handlemåte. I går fikk jeg endog en adresse undertegnet av damekoret (omtr. 60) hvori de frimodig slutter seg til meg. Det er kjekt gjort like overfor bysladderen og pressen, der har stemplet min fremgangsmåte som udannet.” - (Grieg til August Winding 27. desember 1880).

Etter et år som dirigent ønsket Grieg å avslutte arbeidsforholdet. Han hadde ikke tid til å komponere, og helsen var det så som så med. Men han kunne også nyte kunstnerisk suksess, med tre fremførelser av Mozarts Requiem og et entusiastisk publikum, laurbærkrans og til og med en gave fra damekoret. Arbeidet hadde ikke vært forgjeves. Sommeren 1881 reiste han på kuropphold i Karlsbad, og om høsten lot han seg overtale til nok et år med dirigentstokken. Sesongen ble avsluttet i april 1882, med en vellykket oppførelse av Mendelssohns ”Elias”.

Høsten 1881 ble orkesterversjonen av de to Vinjestykkene utgitt som «To elegiske melodier» opus 34. Grieg hadde nå endret tittel på stykkene, til «Hjertesår» og «Siste vår». Siden lytteren ikke hadde teksten tilgjengelig, ønsket han på denne måten å understreke innholdet. De elegiske melodiene fikk et stort nedslag utenfor Norge, og også forleggeren kunne innkassere god fortjeneste.

Verket er tilegnet den østerrikske komponisten og dirigenten Heinrich von Herzogenberg som Grieg ble kjent med i Leipzig.

Forfatter: Monica Jangaard