Året 1969 ble fylt av kontraster for Nina og Edvard Grieg. I april kom uroppførelsen av Klaverkonserten i a-moll, en stor suksess, og i mai opplevde de at datteren Alexandra døde av hjernehinnebetennelse, etter et svært kort sykeleie. I september dro ekteparet til København, der de ble i to måneder. Så bega de seg i vei til Roma, via Berlin, Leipzig og Wien, og fra Wien fikk de følge med vennene Clara og August Winding. Rett før jul kom de til Roma, der han blant annet møtte Franz Liszt. I Roma ble slo de seg til i fire måneder.

Den side av klaverproduksjonen som Grieg selv synes best fornøyd med, er bearbeidelsene av norsk folkemusikk. Allerede i 1869 tilegnet han Ole Bull sitt opus 17, 25 norske folkeviser og danser , nøyaktig samme antall folketoner som Halfdan Kjerulf 8 år tidligere hadde arrangert og gitt ut. Melodikilden for begge komponister var Ludvig M. Lindemans opptegnelser i "Ældre og nyere norske Fjeldmelodier" - en kilde Grieg også senere i livet ofte skulle komme til å øse inspirasjon fra. Arrangementene i opus 17 er stort sett holdt i et enkelt harmonisk tonespråk, men er smakfullt og stilrent utført. Det kunstneriske høydepunkt når Grieg i "Solfager og ormekongen" - en betagende vakker folkevise fra Telemark, men røtter helt tilbake til middelalderen. Som virtuose motstykker fremstår "Jølstring" og "Stabbelåten" som særlig vellykkede. Samlingens mangfoldige stemningsinnhold og varierende vanskelighetsgrad gjør den velegnet som undervisningslitteratur for barn og ungdom, og gjør den til en fin innfallsport til Griegs klavermusikk.

Foto: Francis Frith. "Colosseum. Rome", ca. 1870.

Opus 17 spilles av studenter ved Griegakademiet og Norges Musikkhøgskole.

Forfatter: Audun Kayser