OPUS 42
Bergliot
Dedikert til Laura Gundersen
1885
Selv om Grieg anså Bergliot som et av sine beste stykker, har melodramaet blitt framført relativt sjeldent. Årsaken kan blant annet ligge i at teksten må deklameres (og ikke synges). For Grieg var det avgjørende at resitatøren hadde evnen til å finne den riktige balansen mellom den ‘dramatiske situasjonen’ fra Snorres ‘Heimskringla’, Harald Hårdrådes mord av bondejarlen Einar Tambarskjelve og hans sønn Eindride, og den ‘realistiske virkningen’ av sagaen, skildret i Bjørnsons dikt om Einars kone Bergliot. Grieg ble umiddelbart fascinert av Bergliots forvandling fra smerte og hevnlyst til resignert klage. Dette måtte portretteres naturlig og ekte, for ikke å bli overdøvet av det storslagne sagastoffet.
Verkets klaverversjon ble til allerede i 1871, skrevet i perioden da Grieg arbeidet tett sammen med Bjørnson. Men grunnet manglende interesse fra forleggerens side ble det liggende. Først i 1885 tok Grieg manuskriptet fram igjen og laget orkesterversjonen, som ble urframført samme året under komponistens ledelse ved Christiania teater i Oslo. Det ble stor suksess, ikke minst siden Grieg i skuespilleren Laura Gundersen fant den beste Bergliot han kunne ønske seg. Gundersen, en av norsk teaters store foregangskvinner, hadde akkurat den tragiske tone og verdige utstrålingen Grieg var ute etter, og han dedikerte sin komposisjon til henne som takk i førsteutgaven fra 1887.
I orkesterversjonen sørget Grieg for at Bergliots deklamerende stemme ikke druknet i klangen av instrumentene: resitasjonen veksler i første del med messingblåsernes storstilte fanfarer, paukeaksenter, strykertremolo og marsjrytmer, en klangverden som kan minne om Wagner. Det første store vendepunktet er markert med en kadens (overgang) til g-moll, der Bergliot innser at hennes elskede er døde: “Kunde det skje?” – “Jo, det er dem”. Etter en episode, der Bergliot forgjeves appellerer til bøndene om å ta hevn, består siste delen av en sørgemarsj (Tempo di marcia funebre), som skildrer Bergliots tragiske smerte og endelige resignasjon under hjemreisen, til det hele klinger ut i det fjerne.
