I 1873 skrev Grieg sin første sang til tekst av Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870), «Du gamle mor», med varme tanker om sin egen mor. På dette tidspunktet var Griegs mor Gesine, Bergens fremste musikkpedagog, fembarnsmor og husfrue i handelshuset Grieg 59 år gammel. Ingen alder i dag, men på den tiden for relativt gammel å regne, etter et strevsomt liv. I 1877 tonesatte han nok et dikt av Vinje, «Langs ei å», datert mens han bodde i Børve i Hardanger om sommeren.

I løpet av året i Hardanger 1877-78 leverte Grieg betydningsfulle komposisjoner som strykekvartetten i g-moll, opus 27, Album for mannssang, opus 30 og Den bergtekne, opus 32. De to neste årene hører vi ingen ting fra komponisten Grieg. En kunstnerisk tørke var slått inn, og Grieg var inne i en begynnende krise også i ekteskapet. Oppholdet i Hardanger markerte i tillegg et endelig farvel med strevsomme år i hovedstaden, og åpnet for nye muligheter og en ny kurs som fortsatt ikke var staket ut.

Etter oppholdet i Lofthus reiste Grieg ut av landet og ble i Leipzig vinteren over. Sommeren etter var han tilbake til Hardanger, og etter nytt opphold i Tyskland og Danmark kom han til hjemlandet og til Bergen våren 1880.

To år med reisevirksomhet og skrivesperre var ikke det beste utgangspunktet for en videre kunstnerisk karriere, og Grieg visste ikke selv hvordan han skulle komme ut av uføret. Hjemme i Bergen innlosjerte han seg hos broren John, og her skrev han melodi til Vinjediktet «Tytebæret». Isen var brutt, og Grieg kom ut av sin kunstneriske isolasjon. Vinjes diktning hadde en sterk appell, og Grieg følte seg beslektet med livsvisdommen han fant hos sin landsmann, som han for øvrig aldri møtte personlig. Vinje var kjent for sitt berømte «tvi-syn», der han evnet å se både «retta og vranga på livsens vev», slik at han lettere kunne «gråta med den eine auget og le med det andre.» Vinje var også en av de første som tok i bruk «landsmålet», det nynorske skriftspråket som var utviklet av Ivar Aasen.

Våren 1880 gikk det altså «slag i slag i barndomshjemmet i Strandgaten» og Grieg tonesatte 13 av Vinjes dikt. Med «Du gamle mor» og «Langs ei å" hadde han nå 15 romanser, men tok bort tre av dem før trykking, til det som skulle bli Vinjesangene opus 33. Inspirasjonen var kommet tilbake:

«... og foruten det rent sjelelige moment ligger også Hardanger-naturen skjult i disse sange.» - (Grieg til John Paulsen 4 juni 1905).

«Ved Rondane» er hentet fra Vinjes Ferdaminne og har ved siden av «Våren» blitt nasjonaleiendom. De øvrige sangene spenner vidt i uttrykk, fra enkle folketoneaktige melodier i blant annet «Guten», «Våren» og «Tytebæret», til krasse harmonier i «Den særde» og «Det fyrste» der han sprenger grensene mellom dur og moll.

Vinjesangene har blitt stående i en særstilling blant Griegs sangkomposisjoner, og står på repertoaret til mange av våre sangere. Grieg arrangerte også flere av dem for to- og firhendig piano, og for strykeorkester:

«Våren» og «Den særde» finner vi igjen som «To elegiske melodier» opus 34, og «Fyremål» som har fått tittelen «Norsk» i «To melodier for strykeorkester» opus 53.

«Ved Rondane» har han også arrangert for trestemmig damekor a cappella.

Bilde: «Vinternatt i Rondane», fra 1901 av Harald Sohlberg.

Forfatter: Monica Jangaard